KJÆRLIGHET

Noen historier en mandags kveld :)




"17. desember 2001 våknet jeg tidlig om morgenen ved at ungene ropte "Mamma, det brenner fælt!"
Da så jeg at det lyste på veggen i trappa ned til første etasje. Mannen min grep minstejenta på fem måneder og sprang ned med henne. Jeg tok tak i guttene på fem og tre år, men vi kom oss ikke ut av soverommet. Det var for varmt, jeg hadde brannsår på hendene og det var vanskelig å puste.
Et øyeblikk slo jeg hendene for ansiktet, og da ble treåringen borte for meg. Jeg så ham ikke, selv om vi stod i det samme rommet. Varmen var ubeskrivelig, og rommet var fullt av røyk.
Mannen min klarte ikke å ta seg opp trappa igjen på grunn av røyken. Jeg hørte treåringen skrike: "Mamma!"
Jeg ropte flere ganger: "Kom!"
Han skrek voldsomt, men så ble han plutselig stille. Da trodde jeg han var død, at vi hadde mistet ham.
Femåringen holdt meg i beinet, og jeg tok ham med meg bort til vinduet for å få puste. Han slo hendene for ansiktet og sa han holdt på å bli kvalt. Jeg åpnet vinduet og sa til ham: "Mamma må kaste deg ned."
Han var redd, men jeg løftet ham opp og kastet ham ned fra andre etasje. Jeg så han landet på beina, falt, men reiste seg igjen. Han klarte seg.
Så gikk jeg inn i rommet igjen for å lete etter treåringen. Jeg kom ikke lenger enn til senga. Det var uutholdelig der. Jeg holdt fast i senga mens jeg ba: "Jesus, hjelp meg!" Så måtte jeg tilbake til vinduet for å få luft, der besvimte jeg.
Men da hadde mannen min klart å ta seg opp trappa. Han kunne ikke se noe, men han beveget armene ut i løse lufta på måfå. Da fikk han tak i noe. Det var treåringen. Han bar ham til vinduet og knuste en rute ved siden av meg for å hoppe ut. Han slo på meg for å få liv i meg igjen, skrek til meg at jeg måtte hoppe og hoppet ut selv med treåringen.
Jeg satt i vinduskarmen uten krefter, jeg var helt slapp og maktet ikke å hoppe. Men noe tok tak i meg og fikk slengt meg ut, for jeg hoppet langt.
Mannen min knuste verandaruta og fikk tak i babyen som lå i stua. Øyeblikket etterpå var hele huset overtent.
Vi mistet huset og alt vi eide. Men vi ble reddet. Mannen min hadde ødelagt en sene i hånden, jeg hadde brudd i ryggen, men ingen av barna var skadd. Og folk i bygda vår ble gode samaritanere. De samlet inn klær og penger til møbler, vi fikk tilbake alt det vi trengte og mer til, så vi kunne gi videre av overfloden vår.
Men i ettertid fortalte treåringen meg hva som skjedde med ham inne i flammene: "Mamma, vet du hva? Jesus var i brannen. Han holdt meg i hånda og smilte til meg." Da visste han at det skulle gå bra."

                                                                       Lånt fra boken "Glimt av Gud" Verbum forlag.



"Jeg var på ei gammel industritomt. Det er vel dumt, men jeg liker å utforske gamle industritomter. Det er ofte ett og annet å lære om gammel teknikk på slike steder. Denne gangen hadde nær blitt min siste. Midt ute på en eng med meterhøyt gress hadde noen tatt lokket av en kum. Selvsagt trådde jeg oppi med begge beina.
Men samtidig fikk jeg en dytt i ryggen så jeg landet med magen på motsatt kant av kummen. Landingen ga et blåmerke som varte i fjorten dager, men jeg fikk sprellet meg opp. Kummen var så dyp at jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp med egen hjelp."


                                                                        Lånt fra boken "Glimt av Gud" Verbum forlag.



Spennende og fascinerende historier.


For en liten stund tilbake fortalte mamma meg en historie selv, noe som forstatt sitter i som en sterk opplevelse for henne (og nå for meg):
Når vi barna var små hadde hun hatt en av oss sittende på armen. På vei ut fra kjøkkenet snublet hun i dørstokken, barnet på armen faller bakover med hodet og kroppen, mamma faller brått framover, i dèt hun kjenner at noe fysisk dytter henne mot tyngdekraften og opp på beina igjen... 

Fikk gåsehud når jeg hørte det, og får det forstatt. :)

KJÆRLIGHET